Koronabloggen

Dette er ikke et innlegg for å kritisere hva folk har gjort og gjør. Tvert imot tror jeg det store flertallets handlemåter i disse dager er drevet av gode verdier. Man ønsker å gjøre det rette. Man er villig til å «ofre» noe for et større gode. Og samtidig forstår jeg hvorfor man nå føler at dette er såkalt alvor og at noen sikkert er redde - om ikke for seg selv så sine nærmeste. Hvem ville ikke ment at dette er alvor og samtidig følt på redsel når man ser avisoverskrifter som dette? Min personlige historie er også slik at jeg ikke var motstander av restriksjonene som ble innført i mars. Situasjonen var uoversiktlig og man hørte om dødsrater så høye som 3.5%. Så jeg er ikke prinsipielt motstander av tiltak som f.eks det å nekte mennesker å gå på konserter, sitte på kontoret osv. Men hvor går grensen mellom hvor strenge tiltak man skal tillate seg å innføre med tanke på hvor skadelig Covid-19 er? Det ble tidlig sagt at dette ikke er som influensa. Hvis man godtar den påstanden hvor mye